Måltidet mellom vener
underleg framand
raknande, sviktande.
Annleis enn alt
me til nå hadde vore med på.
Stille løfta du kalken,
saman dyppa me brødet.
Då orda dine
let tida frysa til is,
reiser ein av oss seg og går.
Men nå,
bortom tid og rom
og alt som bind oss
rekk du fram begeret på ny
og ber meg om å drikka.
Heidi
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar