Det hender at eg lengtar

Det hender eg lengtar heim.
Heim til bestemor sitt kjøkken
og til at morfar skal koma
syklande med kjøttdeig, Per Margarin
og ferske brød i brunt papir.

Lengtar etter
å sitja på kjøkkenet saman med han
laurdag ettermiddag
når han skreller potetene
som skal ligga i kaldt vatn i store gryter
for å venta til sundagsmiddagen
på sida av gryta med grøne erter i bløyt.

Eg lengtar etter at farfar skal koma
inn frå fjosen
for å eta frokost,
sjå han drikka vatn
frå ausa over utslagsvasken,
vaska seg,
og folda dei store kraftige hendene
til bordbøn.

Før han kakkar hovudet av egget
i det blå eggeglaset av plast,
og snur det etter at han har ete,
for å lura meg til å tru at det endå er heilt.

Etterpå legg han seg på divanen,
for å strekkja ryggen,
medan han høyrer morgonandakten.

Før han går ut att,
løftar han meg høgt i veret
og kallar meg
den «Litla dokkå» si.

Eg lengtar etter
at farmor skal senda meg
bort til Lambrikt
med den store brune veska
for at eg skal kjøpa gjær og kefirmelk
fordi ho har tenkt å baka brød
og kanskje steikja nordlandslefser.

Eg lengtar til og med litt
etter å klatra
ned den skumle stigen
frå låven til hønshuset
for å gå inn
i den kaklande forsamlinga
og leita etter egg.

Eg lengtar etter sundagskveldar
med varm kakao
og kneippbrødskiver
med sardiner i tomat
heime på kjøkkenet.

Eg lengtar etter å legga meg
på det grøne heildekningsteppet
tett inntil panelomnen,
bak spisebordet,
med ein stappfull plastpose
med bøker
henta frå Gjesdal folkebibliotek,
og håpa at ingen oppdagar meg
før eg har lese alle bøkene.

Eg lengtar etter å stå
fnisande
i ein overfylt telefonkiosk
saman med venninnene mine
og ringa eit nummer
me ikkje hadde trudd
me skulle våga å ringa til.

Eg lengtar etter å besøka
kjærasten min
når me nettopp
var blitt kjende med einannan,
og etter å mala
den svarte gangen hans solgul.

Eg lengtar etter
dei nyfødde barnehovuda
mot halsgropa mi,
og etter kjensla av eit skrikande barn
som nettopp har sovna i armane mine.

Eg lengtar etter å henga
nyvaska små barneplagg
ut i sommaren,
og etter å sovna
med senga full
av sovande små kroppar.

Det hender at eg lengtar heim.

At eg må ut på trappa
og trekkja pusten djupt.

Heidi

At eg må stå der ei stund
med vinden mot håret
og kinna mine

før eg går tilbake
gjennom ytterdøra
inn til mitt eige liv
med eit streif av vemod
over leppene og smilet.