Dette hemmelege romet

Me samlast
i dette hemmelege romet
det som er ope
for alle som vågar å be.

Ope for alle
som ikkje torer
å la det vera.

Så går me heilt inn.
til dei nakne orda,
dei famlande formuleringane,
til kvilepulsen
til den langsame pusten.

Her sit me
og vågar å røra ved livet
under maskene
og fasadane.
Auga får lov
Til å vera nakne.

Ord og tankar legg seg
som steinar
i ein stø steingard,
som blomar
i ei stor blå krukke med sprekk i
som ringar av eld og røyk.

Det er godt å vera her.
Det er vondt å vera her.
Det er trygt å vera her.

Herre møt oss
i vår ro og i var uro.
Ver hos i det som verkar
ver i det som boblar i oss av glede.

Lat namnet ditt helgast
lat riket ditt koma.

Nokre gonger
høyrer me knitring i forhenget
eller kjenner stilla
frå ein som gjekk forbi.

Heidi