Det heilage, allminnelege systerskapet.

Midt i alt pulserande liv,
alltid venda tilbake
til det heilage
allminnelege systerskapet.
Kvila i gode blikk.
Kjenna trykk frå varme hender.

Det er me som har gått saman
på endelause stier
gjennom opna landskap.

Me som har strevd oss opp
lange motbakkar
og kvilt med blikket
mot bleikblå vårhimmel.

Det er me som har skrive i sand
og hogd i fjell,
som har hugsa og gløymt,
gråte og ledd.

Me som har sett smilerynker
leggja seg vennleg
kring auga til einannan.

Sett spor av livet
kransa seg fredeleg
kring munn og panne.

Me har sett ungar bli fødde,
og veksa seg store.
Sett deu første grå stripene
laga nye mønster i håret,
medan blomar opnar seg,
visnar,
og kjem tilbake.

Rike av liv
og klokare enn før
samlar me godleik,
frustrasjon og galgenhumor
i stablar
mellom englar og matoppskrifter
på det vakkert dekka bordet
mellom oss.

Me let orda stryka mildt
over skrammer og sigrar.

Heidi