Stilla etterpå

Lufta er Guds pust.
Ho er fullkomen ro.

Stilla smakar kjøleg
av gras og mold.

Det er englar her
eg ser dei
mellom greinene.

Epla smakar
knasande
syrleg
mellom tennene mine.

Himmelen
er
ei sommarblå halvkule
spent over meg

eg
som ligg i graset
og finst til.

Så får dei
koma og gå
dei
som gå og koma skal.

Blåklokkene ringer
for den
som har øyre
å høyra med.

Og visst
kan det
hentast inn
ein og annan
fiolin.

Me er framleis
i rosespiraen si tid

Stjerner
i ørsmå
fallskjermar
svever
som
såpebobler
i lysrefleksjonane.

Gud er
i stilla
etterpå

Heidi